...enn så lenge en reise blogg...

søndag, november 20, 2005

Nå har jeg vert hjemme i litt over en uke. Det er rart å være hjemme igjen. Rart å være her i Norge, når jeg egentlig skulle vert på den andre siden av kloden.

I Aracetuba sitter vertsfamiliene våre og venter på oss. De har ventet på oss i snart tre uker og kommer nok til å måtte vente i noen uker til. Vi har fått beskjed om at vår nye visumsøknad nok vil ta et par måneder å behandle.

Det er mye jobb med nye søknader. Denne gangen søker vi om volontør visum, noe som er mye mer papirarbeid enn vårt tidligere student visum. Nå må vi skaffe oss vandelsattest fra politiet, attester på at vi tidligere har jobbet med barn osv. I tillegg må Hald gjøre mye papirarbeid når det gjelder programmet vårt i Brasil.

Egentlig var vi fire stykker på teamet til Brasil, Liv Hilda, Ando og Helisoa og meg. Nå er vi bare to,meg og Liv Hilda. Vi to skal forhåpentligvis reise tilbake til Brasil etter jul, men om det skjer vet vi enda ikke. Mye er usikkert, vil de godta en ny søknad om visum til Brasil eller vil den bli avslått? Vi må bare vente og se. Desom vi får avslag på visumsøknaden til Brasil, kommer meg og Liv Hilda sansynligvis til å reise til Madagaskar. Men nå krysser vi fingrene for at visumsøknaden blir akseptert. Vi vil tilbake!

Det er fortsatt en god stund til jul og en ny utreisedato for meg og Liv Hilda. I mellomtiden skal vi skrive en rapport, en oppgave, kanskje reise på en leir og gjøre litt annet arbeid. Ellers så skal vi ha en to ukers ferie rundt jul. En ferie jeg egentlig skulle hatt på en varm, solfylt strand i Brasil tenker jeg. Men jeg får bare gjøre det beste utav det.

Noen dager før vi fikk den endelige beskjeden om at vi måtte reise hjem, drømt jeg at jeg hadde kommet hjem til Norge. Det var ikke en morsom drøm, fordi hjemme var det ikke slik jeg hadde tenkt at det skulle være. Jeg drømte at det var kjedelig å være hjemme. Ingen venner tok kontakt, ingenting å finne på, stygt vær... Drømmen ble ikke helt sann, men til dere som er ute i verden og lengter hjem må jeg si. Nyt tiden dere har der ute! Det er ikke mye bedre hjemme! Venner har skole, jobb og studier! Været her er surt og kaldt! Det er ikke gøy å ha lite å gjøre over en lenger periode, det går man heller lei av!

Nå gleder jeg meg bare til å komme til et sted hvor noen venter på meg. Komme til et sted hvor folk gleder seg til at jeg og Liv Hilda skal dukke opp og være sammen med dem! Jeg håper og tror, at vi litt etter jul kan få reise tilbake til Brasil og møte vertsfamiliene og den nye menigheten vår!

torsdag, november 10, 2005

10.nov 2005 kl 17.30

En buss og en lastebil har nå stått og blinket med lysene i fem minutter, uten at noe mer har skjedd. Vent, nå skjer det noe. Det kommer folk ut av flyet fra Tyrkia, og de går inn på bussen.

Nå har jeg vert på reisefot siden jeg forlot Curitiba i går klokken 15.30, og for å være helt ærlig er jeg stuptrøtt. Jeg hadde gjort mye for å fått en seng å sove i akkurat nå, men jeg holder ut. Innen midnatt ligger jeg forhåpentligvis i min egen seng og sover.

Egentlig, dersom alt hadde gått som planlagt, skulle jeg ha vert i Aracetuba nå. Da hadde jeg kunnet fortelle dere om min nye vertsfamilie, den nye kirka mi og arbeidet på skolen for vanskeligstilte fattige barn. Men det kan jeg ikke, for ting går ikke alltid som de er planlagte.

For et par uker siden fikk vi vite at det var problemer med visumene våre fra Norge. Ingen av oss hadde på den tiden tenkt at de skulle få så fatale følger. Da vi besøkte politiet i Curitiba for litt over tre uker siden, fortalte de oss om to koder som ikke stemte overens. De bad oss om å komme tilbake med fiksede papirer innen en uke, men det skulle vise seg å bli umulig. Papirene våre skulle bli utsatt for stor gransking og til slutt ende opp på bordet til en sta mann i Brasilia. Mannen gav oss åtte dager på å forlate landet. Så her sitter jeg, på Frankfurt flyplass, og venter på flyet som om tre timer skal ta med med hjem til Norge.

Er jeg bitter? For å være helt ærlig vet jeg ikke. Jeg er skuffet. Skuffet over å bli sendt hjem fra et land jeg er blitt så glad i. Jeg hadde på en måte forberedt meg på å være borte i et halvt år, og så blir jeg sendt hjem. Nå veit jeg ikke helt hva som kommer til å skje. Forhåpentligvis kommer vi til å søke om nye visum når vi er tilbake i Norge og kan sette snuten mot Brasil igjen om en måneds tid. Men hva vil skje om de på ny avslår våre visum?

En ting er i alle fall sikkert. Jeg har mange gode minner fra mitt første opphold i Curitiba, Brasil. Jeg kommer definitivt til å reise tilbake, om jeg så må smugles inn. Jeg skal besøke byen, kirka og menneskene igjen!

onsdag, november 02, 2005

De siste oppdateringene fra oppholdet mitt her i Brasil.

Som jeg skrev tidligere, besøkte jeg en indian tribe fra lørdag til mandag. Det var en fantastisk opplevelse. Vi tok luksusbuss fra Curitiba til Ortigueira, og der ble vi plukket opp av misjonæren vi skulle bo hos.(Husker ikke navnet hans fordi det var indiansk, men veit at det betyr papegøye på Kangang språket). Han hadde en stor jeep, noe som var nødvendig for å komme seg frem på de sølete veiene. Vi kjørte i en fem minutter på sølevei og så var vi der.

Vi ble servert nydelig mat, spagetti og kjøttdeig. Mmmm så godt det var! Etterpå tok vi med tingene våre og ble geleidet til huset vi skulle bo i. Vi fikk vårt eget gjestehus! To soverom og eget bad med fliser og varm dusj! Det var sååå fint der. Kona i huset hadde innreda huset med stil, lyse vegger, blå og hvite håndklær med solsikker, bilder av solsikker på veggene, blå sengetepper... Jeg likte meg veldig godt der! Meg og Liv Hilda sov på sovesofaen, og kunne ligge i senga og se ut av den doble ingangsdøra, det var såå nydelig.

Etter at vi hadde komt oss til rette gikk vi opp i huset igjen og leika litt med barna. Misjonærene som driver arbeid blandt Kangang indianerne har bodd der i ti år nå, sammen med sine to barn Rebecca(8) og Samuel(6). Både mor og far er opprinnelig fra Tyskland, men mannen i huset vokste opp blandt indianere som barn og fikk senere kall av Gud til å fortsette å jobbe blandt indianere. Huset de bor i er veldig koselig og standarden er ganske høy til å være ute blandt indianerne, men det er akseptert av indianerne som bor der. De forstår at familien trenger litt andre forhold å leve under og det er greit for dem så lenge som dørene til misjonærene står opne. At dørene alltid står opne innebærer at misjonærene alltid må ha tid til å ta en prat. Dukker noen opp på besøk, er det bare til å sette seg ned og lytte, indianerne kommer når de kommer.

Vi fikk noen supre dager blandt misjonærene. Nybakt grovbrød ble servert hver morgen , og vi fikk vår egen FLIPPER filmkveld på søndagen. Misjonærene fikk fortalt oss en del om arbeidet sitt og historien til indianerne, vi fikk besøkt en gudstjeneste og sett litt av arbeidet som de gjør blandt indianerne. En herlig helg!