...enn så lenge en reise blogg...

torsdag, oktober 27, 2005

Torsdag. I går var vi og besøkte en favela. Det gjorde inntrykk, og dem skal jeg dele med dere nå.

Jeg har alltid sett for meg at en favela må være et fattig sted i en slum. Et sted hvor folk bor under blikktak og hvor skitten kryper frem under møblene. Et sted hvor folk har på seg gamle filler og lukter vondt. Et sted enhver hadde prøvd å komme seg bort fra fortest mulig. Bildet mitt ble forandret på onsdag.

Maria, en 22 år gammel jente fra en kirke i byen, plukket oss opp utenfor den lutherske kirka nede i byen. Vi satte oss inn i hennes nye citröeng og kjørte av gårde til favelaen. "Her er en favela, men det er ikke denne vi skal besøke" hørte jeg henne si. "Favelaen vi," da mente hun kjerka, "jobber i, er mye mindre. Den har bare 70 familier." Jeg tekte i mitt stille sinn. Bare 70 familier, det må være en liten favela. Oppe i hodet mitt skulle liksom en favela være en egen liten landsby inne i byen. Et sted hvor de fattige bodde i skur og nesten sultet på grunn av mangel på mat.

Vi kjørte inn i et boligfelt, og Maria viste oss stedet hvor hun bor. Det var et ganske fint strøk, og jeg tenkte med meg selv: Hva slags snobbefavela er det hun har tenkt å ta oss med til? Vi kjørte opp en bakke og ned en bakke. Asfalten gikk over til grus og husene begynte å bli mindre. Vi svingte til høyre der hvor veien sluttet å gå fremover, og så var vi der. Hun stoppet bilen og vi gikk ut. Nå er jeg i favelaen tenkte jeg.

Marias telefon ringte og hun kunne meddele at det hadde oppstått forandringer i planene våre. Kvinner fra kirken hennes pleier vanligvis å koke mat sammen med kvinner fra favelaen på onsdager, og det var dette prosjektet vi skulle besøke. Men siden vi var litt seint ute og kvinnene hadde blitt tidlig ferdige denne dagen, var det ingenting der for oss å se. I stedet for, tok Maria oss med på en rundtur i favelaen.

Vi gikk bortover gata. Den røde grusen satte farge på de hvite addidas skoene mine. På min venstre side lå det huser. På høyre siden var det bare et større åpent område. De første husene i kvartalet hadde porter. Akkurat slik som huset der jeg bor. Det stod til og med biler parkert utenfor. ”Er vi i favelaen nå?” spurte jeg Maria. ”Ja, men hoveddelen er der borte” svarte hun, og pekte bortover gata. Lenger borte i gata kunne jeg se røyk stige opp fra et bål i veien. To menn stod og gravde i asken. Det stod vogner leina opp på begge sider av veien. Noen fulle av søppel, papir, plast og gjenstander, andre tomme og klare til en ny dag ute i Curitibas mange gater.

Da vi kom nærmere, fikk vi vite at dette var stedet hvor folk fikk solgt søpla si. Her, i ”hallen” på min venstre side, fikk folk utbetalt sine daglige R for dagens fangst ute i gatene. Tre tøffe ungdommer, med saggebukser og persinger, stod utenfor hallen og så på oss da vi kom gående. Noen andre holdt på med å lesse av vognene som var parkert utenfor. Så rart. Så uvirkelig. At noen lever av å selge søppel.

”Følg etter meg” sa Maria, og viste oss vei inn mellom to husvegger. Maria fortalte oss at denne inngangen pleide å være et skikkelig sølehull når det var bløtt. Heldigvis var det tørt nå. Vi gikk innover den trange gata, inn mellom husene for så å komme på innsiden av favelaen. Jeg følte meg som en kikker der jeg gikk sammen med de fem andre jentene. Jeg kunne se rett inn i flere av husene. Her var ikke høye porter og låser på dørene. Vaskemaskiner og vaskebaljer stod like utenfor flere av inngangsdørene og barn sprang rundt og lekte i de trange gatene.

Vi møtte på en dame som Maria stoppet opp og snakket med. De to kjente visst hverandre fra før. Damen var med på kokeprosjektet til kirka og pleide å besøke gudstjenestene hver søndag. Hun bad oss med inn i huset sitt og vi fikk sitte ned i sofaen. Stua var ikke stor, kanskje 2,5x3m2. Det hang bilder av barna på veggene og foran oss stod en stor tv og et stereoanlegg. Kvinne og Maria snakket mens vi andre satt med ørene på stilk for å prøve å oppfatte noe av det som ble sagt. Etter en stund kom noen av barna hennes snikende for å ta en titt på oss fremmede som satt i stua. Da presentasjonsrunden kom, fikk jeg sagt ”Meu nome e Miriam, eu sou da Noruega e eu tenho dezenove anos.” Etter en stund takket vi for oss og gikk videre innover i favelaen.

Barna vi traff på smilte til oss. Jeg kunne høre musikk fra noen av husene, og en slags hjemlig følelse falt over meg der jeg gikk i favelaens trange gater. Jeg kunne kjenne at dette virkelig var et hjem for noen. Barna som lekte i gatene var levende, musikken var hjemmekoselig og folkene vennlige. Vi stoppet utenfor et hus og Maria klappet i hendene. Det å klappe i hendene blir brukt i stedet for ringeklokke. Etter en stund kom en mann ut. Overkroppen hans var rødbrun etter flere dager ute i solstek, han hadde på seg en slitt joggebukse og når han smilte og bad oss komme inn, kunne man se at han manglet flere fremtenner. Det var egentlig hans kone Maria skulle snakke med, men hun var ikke kommet hjem enda, så vi ble med inn for å vente.

Stua der var minst like liten som den forrige. Tv og stereoanlegg stod foran sofaen, og gutten i huset hadde også en x-boks! I alle fall så stod det en x-bokt ved siden av tven. Bilder av barna hang også disse veggene, og noen rammer med bibelvers var plassert over barskapet ved døren. Oppå tven stod det også noen bibelvers, sammen med alle pyntegjenstandene. Maria kunne fortelle oss at stort sett alt som fantes inne i husene her, var blitt funnet i søpla. Alt fra pyntefigurer til sofaer.

Mannen i huset var veldig snakkesalig. Han kunne fortelle oss at han jobbet med å hente søppel og tjente en ca 5R hver dag. Det som opptok han mest nå for tiden var å kjempe for å få til et søppelfirma. Han og mange andre i favelaen ønsket å gå sammen om å lage et lite firma som kunne selge søpla direkte til resirkuleringsstedene. Slik det er nå, må de selge søpla si til den store ”hallen” utenfor. Siden de ikke kan selge den direkte til resirkuleringssentrene, sier det seg selv at mange penger går bor mellom leddene. Mannen som eier ”hallen” bestemmer selv hvor mye han vil betale for papiret, og de må bare godta prisen. Eieren av ”hallen” kjøpte seg nettopp ny bil, og ryktene sier at han betalte cash. Innbyggerne i favelaen ser at han blir rikere og de fattigere for hver dag som går.

En ting som bekymrer mannen er skolegangen til barna sine. De går på en offentlig skole, men har hatt problemer med rektoren nå i det siste. Han lar dem ikke få lov til å komme inn på skolens område, fordi de ikke har skole uniformer. Problemet er bare det at de har ikke råd til å kjøpe uniformer til barna…

Mannen kunne også fortelle oss at boligsikkerheten her i favelaen skranter. Det har vert flere branner der pga. det elektriske. Ingen er kvalifiserte til å fikse anlegget og de har ikke penger til å få noen til å komme å fikse det. Favelaen har en leder som gjør hva han kan for å hjelpe dem, men hans kompetanse er ikke så veldig stor. De trenger en leder som har mer kunnskap.

Jeg hadde mange tanker surrende i hodet da vi forlot favelaen og gikk til bilen. Jeg som hadde tenkt av favelaen var et skittent sted, med illeluktende mennesker og uten noen form for koseligheter, hadde tatt feil. De menneskene som vi møtte hadde reine klær, de luktet ikke vondt og bodde i koselige hjem. De hadde et hjem. Et sted de selv hadde kjøpt og betalt og kunne kalle sitt eget. Her, i disse husene ville de leve. Her behøvde de ikke store porter og hengelåser. De kunne la barna leke rundt dørene, og de kjente sine naboer. Favelaen var ikke for dem et sted de ville komme seg bort fra fortest mulig. Den var for dem et hjem.

Etter besøket i favelaen, tok Maria oss med til sitt hjem for å spiste lunch. Hun bodde i et gedigent hus med de fleste fasiliteter; stort grillsted, fin stelt hage, stor spisestue og finstue med høyt under taket, myk tvsofa med en gedigen tv, stor bardisk, gullkraner på badet og fire såper å velge i, og en hushjelp selfølgelig, som forresten lagde den herligste maten!

Brasil. Et landet med forskjeller...