...enn så lenge en reise blogg...

torsdag, oktober 27, 2005

Torsdag. I går var vi og besøkte en favela. Det gjorde inntrykk, og dem skal jeg dele med dere nå.

Jeg har alltid sett for meg at en favela må være et fattig sted i en slum. Et sted hvor folk bor under blikktak og hvor skitten kryper frem under møblene. Et sted hvor folk har på seg gamle filler og lukter vondt. Et sted enhver hadde prøvd å komme seg bort fra fortest mulig. Bildet mitt ble forandret på onsdag.

Maria, en 22 år gammel jente fra en kirke i byen, plukket oss opp utenfor den lutherske kirka nede i byen. Vi satte oss inn i hennes nye citröeng og kjørte av gårde til favelaen. "Her er en favela, men det er ikke denne vi skal besøke" hørte jeg henne si. "Favelaen vi," da mente hun kjerka, "jobber i, er mye mindre. Den har bare 70 familier." Jeg tekte i mitt stille sinn. Bare 70 familier, det må være en liten favela. Oppe i hodet mitt skulle liksom en favela være en egen liten landsby inne i byen. Et sted hvor de fattige bodde i skur og nesten sultet på grunn av mangel på mat.

Vi kjørte inn i et boligfelt, og Maria viste oss stedet hvor hun bor. Det var et ganske fint strøk, og jeg tenkte med meg selv: Hva slags snobbefavela er det hun har tenkt å ta oss med til? Vi kjørte opp en bakke og ned en bakke. Asfalten gikk over til grus og husene begynte å bli mindre. Vi svingte til høyre der hvor veien sluttet å gå fremover, og så var vi der. Hun stoppet bilen og vi gikk ut. Nå er jeg i favelaen tenkte jeg.

Marias telefon ringte og hun kunne meddele at det hadde oppstått forandringer i planene våre. Kvinner fra kirken hennes pleier vanligvis å koke mat sammen med kvinner fra favelaen på onsdager, og det var dette prosjektet vi skulle besøke. Men siden vi var litt seint ute og kvinnene hadde blitt tidlig ferdige denne dagen, var det ingenting der for oss å se. I stedet for, tok Maria oss med på en rundtur i favelaen.

Vi gikk bortover gata. Den røde grusen satte farge på de hvite addidas skoene mine. På min venstre side lå det huser. På høyre siden var det bare et større åpent område. De første husene i kvartalet hadde porter. Akkurat slik som huset der jeg bor. Det stod til og med biler parkert utenfor. ”Er vi i favelaen nå?” spurte jeg Maria. ”Ja, men hoveddelen er der borte” svarte hun, og pekte bortover gata. Lenger borte i gata kunne jeg se røyk stige opp fra et bål i veien. To menn stod og gravde i asken. Det stod vogner leina opp på begge sider av veien. Noen fulle av søppel, papir, plast og gjenstander, andre tomme og klare til en ny dag ute i Curitibas mange gater.

Da vi kom nærmere, fikk vi vite at dette var stedet hvor folk fikk solgt søpla si. Her, i ”hallen” på min venstre side, fikk folk utbetalt sine daglige R for dagens fangst ute i gatene. Tre tøffe ungdommer, med saggebukser og persinger, stod utenfor hallen og så på oss da vi kom gående. Noen andre holdt på med å lesse av vognene som var parkert utenfor. Så rart. Så uvirkelig. At noen lever av å selge søppel.

”Følg etter meg” sa Maria, og viste oss vei inn mellom to husvegger. Maria fortalte oss at denne inngangen pleide å være et skikkelig sølehull når det var bløtt. Heldigvis var det tørt nå. Vi gikk innover den trange gata, inn mellom husene for så å komme på innsiden av favelaen. Jeg følte meg som en kikker der jeg gikk sammen med de fem andre jentene. Jeg kunne se rett inn i flere av husene. Her var ikke høye porter og låser på dørene. Vaskemaskiner og vaskebaljer stod like utenfor flere av inngangsdørene og barn sprang rundt og lekte i de trange gatene.

Vi møtte på en dame som Maria stoppet opp og snakket med. De to kjente visst hverandre fra før. Damen var med på kokeprosjektet til kirka og pleide å besøke gudstjenestene hver søndag. Hun bad oss med inn i huset sitt og vi fikk sitte ned i sofaen. Stua var ikke stor, kanskje 2,5x3m2. Det hang bilder av barna på veggene og foran oss stod en stor tv og et stereoanlegg. Kvinne og Maria snakket mens vi andre satt med ørene på stilk for å prøve å oppfatte noe av det som ble sagt. Etter en stund kom noen av barna hennes snikende for å ta en titt på oss fremmede som satt i stua. Da presentasjonsrunden kom, fikk jeg sagt ”Meu nome e Miriam, eu sou da Noruega e eu tenho dezenove anos.” Etter en stund takket vi for oss og gikk videre innover i favelaen.

Barna vi traff på smilte til oss. Jeg kunne høre musikk fra noen av husene, og en slags hjemlig følelse falt over meg der jeg gikk i favelaens trange gater. Jeg kunne kjenne at dette virkelig var et hjem for noen. Barna som lekte i gatene var levende, musikken var hjemmekoselig og folkene vennlige. Vi stoppet utenfor et hus og Maria klappet i hendene. Det å klappe i hendene blir brukt i stedet for ringeklokke. Etter en stund kom en mann ut. Overkroppen hans var rødbrun etter flere dager ute i solstek, han hadde på seg en slitt joggebukse og når han smilte og bad oss komme inn, kunne man se at han manglet flere fremtenner. Det var egentlig hans kone Maria skulle snakke med, men hun var ikke kommet hjem enda, så vi ble med inn for å vente.

Stua der var minst like liten som den forrige. Tv og stereoanlegg stod foran sofaen, og gutten i huset hadde også en x-boks! I alle fall så stod det en x-bokt ved siden av tven. Bilder av barna hang også disse veggene, og noen rammer med bibelvers var plassert over barskapet ved døren. Oppå tven stod det også noen bibelvers, sammen med alle pyntegjenstandene. Maria kunne fortelle oss at stort sett alt som fantes inne i husene her, var blitt funnet i søpla. Alt fra pyntefigurer til sofaer.

Mannen i huset var veldig snakkesalig. Han kunne fortelle oss at han jobbet med å hente søppel og tjente en ca 5R hver dag. Det som opptok han mest nå for tiden var å kjempe for å få til et søppelfirma. Han og mange andre i favelaen ønsket å gå sammen om å lage et lite firma som kunne selge søpla direkte til resirkuleringsstedene. Slik det er nå, må de selge søpla si til den store ”hallen” utenfor. Siden de ikke kan selge den direkte til resirkuleringssentrene, sier det seg selv at mange penger går bor mellom leddene. Mannen som eier ”hallen” bestemmer selv hvor mye han vil betale for papiret, og de må bare godta prisen. Eieren av ”hallen” kjøpte seg nettopp ny bil, og ryktene sier at han betalte cash. Innbyggerne i favelaen ser at han blir rikere og de fattigere for hver dag som går.

En ting som bekymrer mannen er skolegangen til barna sine. De går på en offentlig skole, men har hatt problemer med rektoren nå i det siste. Han lar dem ikke få lov til å komme inn på skolens område, fordi de ikke har skole uniformer. Problemet er bare det at de har ikke råd til å kjøpe uniformer til barna…

Mannen kunne også fortelle oss at boligsikkerheten her i favelaen skranter. Det har vert flere branner der pga. det elektriske. Ingen er kvalifiserte til å fikse anlegget og de har ikke penger til å få noen til å komme å fikse det. Favelaen har en leder som gjør hva han kan for å hjelpe dem, men hans kompetanse er ikke så veldig stor. De trenger en leder som har mer kunnskap.

Jeg hadde mange tanker surrende i hodet da vi forlot favelaen og gikk til bilen. Jeg som hadde tenkt av favelaen var et skittent sted, med illeluktende mennesker og uten noen form for koseligheter, hadde tatt feil. De menneskene som vi møtte hadde reine klær, de luktet ikke vondt og bodde i koselige hjem. De hadde et hjem. Et sted de selv hadde kjøpt og betalt og kunne kalle sitt eget. Her, i disse husene ville de leve. Her behøvde de ikke store porter og hengelåser. De kunne la barna leke rundt dørene, og de kjente sine naboer. Favelaen var ikke for dem et sted de ville komme seg bort fra fortest mulig. Den var for dem et hjem.

Etter besøket i favelaen, tok Maria oss med til sitt hjem for å spiste lunch. Hun bodde i et gedigent hus med de fleste fasiliteter; stort grillsted, fin stelt hage, stor spisestue og finstue med høyt under taket, myk tvsofa med en gedigen tv, stor bardisk, gullkraner på badet og fire såper å velge i, og en hushjelp selfølgelig, som forresten lagde den herligste maten!

Brasil. Et landet med forskjeller...

tirsdag, oktober 25, 2005

Hei. Nå er det tirsdag og jeg sitter igjen her på dataen på CPM og blogger. I dag har vi lært om pretèrito imperfeito i portugisisk klassen, og det var vanskelig. Vi har bar hatt undervisning her i to uker, men allerede har vi rukket å gå igjennom både presens, fremtid og to ulike fortider! Jeg er lettere forvirret. Det er litt mye for meg med så mange ulike verbtider i tillegg til vokabular, spørreord, preposisjoner, verbbøyinger, hankjønn/ hokjønn... Forhåpentligvis kommer det nok med tiden.

I tillegg til portugisiskklasser her i Brasil, går jeg og Liv Hilda i kor. For et kor. I går var vår tredje gang på korøvelse, og vi begynner å føle oss skikkelig velkomne av folka der. Koret vi går i har ca 25 medlemmer og de øver hver lørdag og mandag i den Lutherske kirka i byen. Lederen for koret heter Marcell, og er en dyktig utøvende musiker. Han leder koret med stor entusiasmem, og i tillegg er han leder for "all the arts in the church".

Hver korøvelse starte med en 15-20 min avslappningsdel. Alle ligger på gulvet og slapper av, mens noen spiller piano, fløyte eller de hører på en cd. Etter avslappningsdelen er det tid for masasje. Alle masserer hverandre og så varmer vi opp i en 20 minutter. Det er herlig å komme på korøvelsene. Der får man slappe av og varmet skikkelig godt opp før man tar fatt på utfordringene. Nå for tiden synger de arrangerte negro spirituals. Det er kjempegøy!

Vanligvis pleier ikke brasilianske skoler å ha musikkundervisning, så mange brasilianere kan veldig lite når det kommer til synging og noter. Et av målene til Marcell, er å øke kordeltakerne sin forståelse og kunnskap inne musikk. Hver øvelse gir han dem innføring i de nye musikkuttrykkene som står i notene, i tillegg til at han lærer dem noter og sangteknikker. Det høres kanskje litt mye ut, men alt skjer naturlig i øvelsen så det blir ikke mye hver gang. Bare noen små drypp, innimellom.

I tillegg til at øvelsen inneholder musikkundervisning har de en obligatorisk salme på slutten av øvelsen. En av kordeltakerne velger en salme, og den leses høyt for resten av koret. På denne måten beholder de de gamle salmene, i tillegg til kor repetoaret som er på engelsk.

Det er bare en ting som er dumt med dette koret, og det er at i går antageligvis var vår siste gang der på flere måneder. Vi ser dem antageligvis ikke igjen før i april...

Ellers så kan jeg meddele dere at jeg skal besøke en favela i morgen , et churrasceria (sted hvor de serverer grillmat) i morgen kveld og besøke en indian- tribe fra lørdag til mandag. Dette blir spennende. Skal oppdatere dere på hvordan det var etter helgen.

fredag, oktober 21, 2005

Fredag. I dag er det fredag og jeg sitter paa CPM, stedet hvor vi har portugisisk timer, og blogger. Vi har akkuratt avsluttet vaar daglige tretimers klasse med portugisisk og venter paa aa bli plukket opp av Djio. I kveld skal vi nemlig besoke ham og kona Micheli som bor down-town. Micheli gikk paa Hald for noen aar siden og jeg gleder meg til aa tilbringe en kveld sammen med henne og ektemannen.

I morgen skulle vi egentlig besoke en favela, fattig strok utenfor byen, men her er det alltid forandringer i planene. Vi skal heller besoke favelaen paa onsdag, noe som betyr at vi har fri i morgen frem til klokken tre. Da tre skal vi ha portugisisk undervisning med Marcus i kirka.

Jeg har fortalt noen av dere at vi skulle starte opp KRIK utenfor byen her i Curitiba, dette fikk vi gjordt forrige lordag. Det var en goy opplevelse. Prosjektet som startet opp KRIK heter Dorkas og er et prosjekt som driver med mye forskjellig. Forst og fremst er de en kirke som hjelper lokal befolkningen. Kirken gir dem som trenger det klaer og mat, har sondagsmoter, laerer unger aa lage ting med hendene; eks, veve, lage dukker osv, de underviser i fiolin, gitar og tromme og har eget bakeri! I tillegg til dette har de naa et KRIK arbeid, som de forhaapentligvis vil klare aa folge opp. Vi som team kommer til aa besoke dem en gang til for vi reiser til Aracetuba, men Sandro, vaar kontaktperson, skal prove aa folge opp KRIK arbeidet.

Mer om dette kommer senere. Ate logos!

torsdag, oktober 13, 2005

Naa er det allerede torsdag,og jeg har vert i Brasil i en uke. Inntrykkene har vert mange, og flere skal de bli.

Siden jeg annkom Brasil har timeplanen vaar vert fullpakket. Vi har gaat fra det ene til det andre, og folk har passet paa at vi har det bra.

Da vi annkom Curitiba sist torsdag, ble vi mottatt av Sandro,kontaktpersonen vaar, og studenter fra CPM. Blandt dem var Maicon som Oddgeir kjenner fra Hald. De kjorte oss til vaare vertsfamilier,og jeg fikk endelig hilse paa studentene jeg skal bo sammen med for en maaned. Vi fikk akkuratt satt inn koffertene og saa bar det ut for aa spise lunch. Vi spiste vaar forste lunch paa et supernarked, en ¨restaurant¨ hvor du tar paa hva du vil og betaler kilopris for det du har paa talerken. Kilopris er helt vanlig paa de fleste restaurenter her i Brasil. Enten saa betaler du og spiser saa mye du vil, eller saa betaler du kilopris. Etter lunchen ble vi kjort hjem og vi gikk og la oss, jeg hadde bare sovet to timer paa flyet og det var herlig aa faa legge seg i en seng og sove litt.

Soving har det egentlig blitt ganske mye av denne forste uka. Vaare kjaere Madagaskar venner trenger ganske masse sovn har vi faat erfare, og de bruker hver minste annledning til aa sette seg ned eller sove litt. Jeg skal legge ut noen sote bilder naar jeg faar tid:)

Ellers saa har vi faat vert paa mange ulike ¨moter¨ den lille tidan vi har vert her. Paa lordagen gikk vi forst paa et strikke mote, et mote hvor Maria, vaar kjaere hjelper, laerer noen jenter aa strikke. Etter strikkingen pleier de aa be ,og det er opent for snakking dersom noen lurer paa noe. ¨Motet¨ ble holdt i nabolaget til jentene, og etter en times tid gikk vi hjem igjen for aarekke vaart andre mote for dagen.

Det andre motet ble holdt i en kirke, men var mer en sondagsskole enn et mote. Vi ble kjort til denne kirken, og etter en 15 min kom bilen tilbake, denne gangen stappfull av unger. Jeg tror det var ca 15 barn som deltok paa denne lordagsskolen, og for noen herlige unger! I begynnelsen stod jeg bare utenfor paa gaardsplassen og kikket paa alle ungene som lekte. Jeg onsket saa sterkt aa kunne snakke med dem, men jeg kunne jo ikke et ord utenom ¨meo nomi e Miriam¨. Jeg smilte som best jeg kunne og fikk mange smiltilbake. Etter en stund gikk jeg inn for aa vaske hendene, vi hadde nemlig funnet noen frukter paa et tre som vi kunne spise og jeg skulle prove aa vaere litt hygienisk... Hygienen har jeg egentlig gitt opp for lenge siden, og det har saa langt gaa greit. Da jeg kom ut av badet stod den herligste jenta i gangen og strakk hendene opp mot meg, jeg loftet henne opp og bar paa henne helt til motet startet.

Hun satt paa fanget mitt under hele ¨motet¨. Lordagsskolen var en herlig opplevelse. De spillte gitar og sang, fortalte en historie med flanellograf, spiste og hadde aktiviteter utenfor.Jeg gleder meg allerede til vi skal tilbake der igjen. Jeg har tatt mange bilder, og jeg lover aa legge ut bilder.Jeg lover!

Ellers saa har vi begynt med Portugisisk klasser og jeg laerer flere ord hver dag.Jeg gleder meg til aa kunne kommunisere med folk paa portugisisk, ting kommer til aa bli saa mye lettere da.

Paa tirsdag besokte vi en barnehage, hvor vi skal jobbe hver tirsdag og torsdag. Det var en interessant opplevelse,fordi ungene snakker med oss selv om de vet at vi ikke snakker portugisisk. De prover aa forklare, snakker sakte og TYDELIG, men vi forstaar ingenting. Allikevel tror jeg at vi kommer til aa laere svaert mye av disse ungene. Unger bryr seg ikke om at de maa repetere og forklare et ord flere ganger.

Vi har ogsaa faat tid til aa gaa i den Lutherske kirka her i Curitiba, og vi har faat vert paa korovelse. For ei kirke. I form minner den meg om Saron. De har lovsangsband, tale, vitnesbyrd osv. Men i tillegg har de en genial ¨handling¨, som burde vert obligatorisk for alle kirker. I lopet av motet,en eller annen gang i begynnelsen, ber pastoren alle nye om aa reise seg. Dertter gaar han og hilser alle velkommen. Det er helt genialt! Paa denne maaten foler folk seg velkomne og alle faar sett hvem som er nye.

Som sagt var vi ogsaa paa korovelse. Denne skal jeg komme tilbake til senere, men jeg maa bare faa sagt at det koret har virkelig en leder som brenner for koret sitt! For en mann.

Ellers saa kan jeg fortelle dere at vi var i en botanisk park i gaar. Det var nemlig en eller annen helgen sin dag,og nesten alle Brasilianere hadde fri fra jobb. Parken var nydelig, og det var en mengde av folk i parken.Vi var en gruppe paa ca 20 stykker,som alle hadde tatt med litt mat hver. Etter aa ha spillt litt volleyball, ventet paa at alle skulle dukke opp og kjopt oss vann, satte vi oss under et tre og spiste. Etter maten spillte vi gitar og sang, laerte noen gloser paa portugisisk, snakket og lo. Det var en herlig dag i parken, og litt farge fikk vi ogsaa...

torsdag, oktober 06, 2005

Nå sitter vi her på São Paulo flyplass og venter på vårt siste fly, flyet som skal ta oss helt frem til Curitiba. Vi har nå tilbrakt en del timer på reise, men tatt dette i betraktning er vi alle i fin form.

Liv Hilda, hva føler du nå? "Æ e trøtt og varm, og frustrert fordi jeg ikke får til internett på dataen". Helisoa, she is sleeping. Ando,how are you? "ok, I would like to sleep".

Som dere ser er vi i fin form. Jeg har fått koblet meg opp på nett og allereda hatt kontakt med venner hjemme. Verden er jammen ikke stor! Nå i disse internett dager er vi bare få tastetrykk fra hverandre, litt rart å tenke på synes jeg.

Leste nettopp en mail fra Sandro, kontaktpersonen vår i Curitiba, og han har lovet å hente oss på flyplassen når vi lander. Dette kommer til å gå bra!

Fra flyplassen her i São Paulo kan jeg meddele til dere at vi har overskyet oppholdsvær og " ca 1000 grader ute" sitat Liv Hilda. Flere oppdateringer fra turen skjer snarest.

tirsdag, oktober 04, 2005



Dette er et av favoritt bildene mine av meg og mine søsken. Det ble tatt da vi besøkte Flor og Fjæra i annledning min farfars 80 års dag i Juli.




På dette bildet ser dere mine foreldre, for noen gode foreldre...



Måtte bare prøve å se om jeg klarte å legge ut bilder på bloggen min, og det klarte jeg! Bildet er fra søndagsturen meg og Tone hadde i Bjødnaliå. For en tur! Hunden er min kjære Bianca. Komme til å savne dem begge når jeg reiser.

mandag, oktober 03, 2005

Nå er det bare to dager igjen til jeg reiser. To dager igjen til jeg letter fra Sola og retter snuten mot sørligere strøk. Flyreisen min starter på Sola onsdag 5.okt klokken fem. Jeg skal treffe resten av teamet mitt i Oslo, og derfra skal vi fly til Frankfurt. I Frankfurt skal vi bytte fly, og så tar vi fatt på den lange reisen til Brasil. Vi lander på Saõ Paulo flyplass klokken seks norsk tid og flyr deretter til Curitiba i ti tiden. Vi regner med å være fremme i Curitiba klokken ellve.

Forhåpentligvis blir vi hentet av Brasilianere på flyplassen og de skal hjelpe oss med å finne frem i byen. Vi skal nemlig bo i to ulike student boliger i Curitiba, noe mer vet vi ikke. Jeg gleder meg til å se hvem vi skal bo sammen med, og til å ta fatt på Portugisisk undervisningen. Språket kommer nemlig til å bli viktig siden vi skal bo der et halvt år, de fleste brasilianere har nemlig reduserte eller ingen engelsk kunskaper.

Jeg tenker at jeg skal fortelle litt om hva jeg skal gjøre i Brasil, så her kommer en kort introduksjon:
Den første måneden skal vi bruke i Curitiba. Her skal vi ha språkkurs og kanskje starte opp et KRIK arbeid utenfor Curitiba. Deretter skal vi reise Aracatuba og bli der en stund. Aracatuba er en brasiliansk småby med ca 200 000 inbyggere, som ligger i delstaten Saõ Paulo. Vi skal bo i hver vår vertsfamilie og jobbe i en menighet i området. Vi skal feire jul ,men reiser på ferie til et foreløpig ubestemt reisemål første juledag. Uti januar skal vi på innfield kurs, der skal vi treffe fokusstudentene som også er i Brasil. Dette kommer til å bli gøy!

Dette var en kort introduksjon på hva jeg skal gjøre i Brasil. Glemte forresten å si at vi også skal jobbe på en skole for barne med "ulik grad av problemer" i Aracatuba. Her skal vi være med og hjelpe til blandt barn med ulike syndromer, ADHD++. Kommer til å bli en utfordring som jeg gleder meg til å ta fatt på.

Mer informasjon og oppdateringer om reisen kommer nok om noen dager. Jeg lover å holde dere oppdaterte der hjemme.